Og graset det var vått --
Vi møttes ved ei gammal bu
i skogen - på en slått.
Så kviskret je, så smilte du.
Og graset det var vått.
Det anget fra ditt unge hold
så vilt av vår og sol.
Du var en blom på grogrøn vold,
en liten blyg filol.
Men støtt lyt blommen visne ne`
når stenglen den er brutt.
Nå gråter du, nå tier je.
Og sommarn den er slutt.
Men tanken går den gamle sti
til skogens grønne slått.
Nå prate de, nå minnes vi
at graset det var vått.--
Vinternatt
Jeg ser deg i sølvlys, for månen står
i skogen av rim på ruta.
Det er som flyter du på ditt hår
som ringer seg mørkt over puta.
Min kjæreste , sover du?
Innunder risbjørka der vi satt
i kvitveis-lyset på bøen,
der ligger en orrfugl i fonna i natt
og blunker og hakker i snøen.
Min kjæreste , sover du?
Jeg ligger i stillheten, vaken og var,
jeg stryker deg lint over håret,
men tanken er underlig kuldslått klar
- Det vintres på stiene våre ....
Min kjæreste , sover du?
Ei veggklokke tikker. Timene går ,
og angsten stirrer i bringen.
For klemt mot de rimfrosne rutene står
et tomøyd ansikt - Ingen --
Min kjæreste , sover du?
Gudstjeneste
Jeg sitter her i en kirke
av skogsduft og dogg og dag.
Linnea ringer til messe
med lydløse klokkeslag.
Og presten har intet ansikt
og preknen har ingen ord.
Det hellige sakramente
er angen av vårlig jord.
En løvsanger kvittrer ved rede
en bille bestiger et strå.
Og dypt i den signede stilllhet
hører jeg livshjertet slå.
Det finnes en tillit i verden
et lys over store og små.
Barnet
Jeg vandret på villstrå i verden,
mitt følge var smerte og tvil,
men du er den røst som skal rope
meg heim fra vegløse mil.
Fra mørket i morslivet kom du:
et selsomt, forklaret bud
fra verdener bakenfor denne,
fra livet og håpet og Gud.
Du ser på meg, blidt og stille -
da undres jeg over at ord
som Angsten og Hatet og Hevnen
er kjent av noen på jord.
Så lenge et hjert skapes
hellig og reint som ditt,
skal mennesket tro og håpe
trass alle de tap de har lidt.
Jeg løfter deg barn som en visshet
mot skjæret av Ragnarok - rødt:
I lyset av regnbuens løfte
blir barnet - vår frelser - født.
Moderne Madonna
Vi fikk ikke rom på herberget,
- de tør ikke barnet mitt.
Så må vi bo i stallen
blant rotter skam og skitt.
Men lukk nå øynene dine
og gjem deg i søvnen min skatt
Josef er ute ved grensen
og klipper piggtråd i natt.
Du gråter i skyggene skurvet
av lusebitt og sår -
du lille, forrådte frelser
hvis frelse all verden forsmår.
Hør, vinden i veggene uler
så inderlig forlatt.
Josef er ute ved grensen
og klipper piggtråd i natt.
Å Herre, hvis han blir tatt ...
Eventyr
Så langt inni skogen og fjella
der ligger en setervang
hvor budeier sto utpå hella
og lokket på kyra og sang.
"Så kom no mi ku
og min kjæreste, du
som skal bygge og bu
her i skogen".
Ho Eli var gildeste jenta
som stullet på denna støl.
Hos kaksen på Breiby der tent`a
og passet hans rike bøl.
Med smil som en vår
og med solgull i hår
gav ho hjertene sår
her i skogen.
Men høgt oppi svarteste berje-
der budde en jutulfant.
De sa han var kommen fra Sverige
men gu´ veit om det var sant.
Med busthuer sju
og svans som ei ku
han spredde vel gru
her i skogen.
En kveld sto ho Eli så lubben
og lala med sølvreint mål.
Da hufset han broka si, gubben
og ga ikke lenger tål.
Så radig han sprang
heile Bruråsen lang
og to´a Eli på fang
der i skogen.
"Hör du min raraste flicka
du ä` som en blomma ljus.
Rätt ärligt du skulde dig skicka
som fru i mitt trevlige hus.
Før vid hjartat jag svär
jag har fått dig så kjär
och du knogar så` där
' här i skogen.
Men ingen i verda hørte
hva Eli da mælte til svar
for trollgubben vadsekken snørte
og jenta i berje bar:
Så satt ho der stur.
Tilslutt sto ho brur
i den måsagrå ur
der i berje.
Vestenvinden
Jeg møtte vestenvinden
på vegen heim i kveld.
Han kom fra landet bakom
de skymme solfallsfjell
Da sa jeg: - Du som ferdes
så søtten tusens langt,
du tusket vel med mye
du rusket vel i mangt?
Og vestenvinden svarte:
- Vær viss på det min bror,
at jeg har løftet litt på
de fleste skjørt på jord.
Og jeg har strøket toppen
på Gurisangkers fjell.
Og jeg har rørt ved vingen
til englen Gabriel.
Og jeg har tørket høyet
som Granli-gubben slo:
Og jeg har vogget djunker
på elva Hoangho.
Men størst for deg er dette
som sist du høre får:
Jeg strauk det mjuke kinnet
til jenta di i går.
Vandresken
Det er som ditt ansikt har lyttet et sted
ved kildene. - Søster det er
som brakte du demringens stillhet med
fra høyder med hellige trær.
Du fylte min ensomhet mang en gang
i dager da hjertet for vill:
Jeg ante din nærhet i rådyrets sprang
og tårnfalkens vinger av ild.
Nå står jeg med hendene fulle av savn,
så fattig , så grovskapt og grå.
Du er som et bilde, et skinnende navn
på noe jeg aldri skal nå.
På skrånende stråler av sol har du gått
mot høylandet dypt i deg selv.
Ditt lyttende bortvendte vesen har fått
en snøduft av høstlige fjell.
Jeg ser på deg. Slik som en vegvill mann
i mørket kan stå og se
ei stjerne over et ukjent land
hvor stiene er snødd ned.
Hver liten ting -
Det gis en navnløs lykke . Den
kan selv de lykkeløse menn
få møte i sin hverdags grend.
Stans opp og se deg fritt omkring:
Du står som inne i en ring
av ennå uforløste ting.
Da skjer et under. Her og nå:
En blomst blir blomst, et strå blir strå,
- fordi du stanset opp og så.
Hver liten ting er stum og blind
og lenket til en sorg av vind
til du befrir den, med ditt sinn
Blant lyng og lauv og villgras stritt
en stemme hvisker stilt og blidt:
-Å, gi oss, bror vår, liv av ditt!
Hver liten ting av lyst og nød
er verd ditt liv , din bitre død.
Så bryt med takk det grove brød.
Junikveld
Vi sitter i slørblå junikveld
og svaler oss ute på trammen.
Og alt vi ser på har dobbelt liv,
fordi vi sanser det sammen.
Se - skogsjøen ligger og skinner rødt
av sunkne solefalls-riker.
Og blankt som en ting av gammelt sølv
er skriket som lomen skriker.
Og heggen ved grinda brenner så stilt
av nykveikte blomsterkvaster.
Nå skjelver de kvitt i et pust av vind,
- det er som om noe haster ...
Å, flytt deg litt nærmere inn til meg
her på kjøkkentrammen !
Den er så svinnende kort den stund
vi mennesker er sammen.
|
